Jeg liker mottoet til Kirkens Bymisjon: “Vi er mer enn du ser”. Og
mitt motto er ikke helt ulikt: VI ER HELE ELEFANTEN
Bloggene er tilegnet to små helter. Og alle små jente- og guttehelter som bærer på sår verden ikke vil se, og alle voksne med slike små helter som en del av seg.
De to guttene sa : “Vi må fortelle folk at slike ting er sant!” Og dette er min måte å gjøre det på, samtidig som jeg vil dele det jeg ser fra min synsvinkel … og vise noen av mekanismene i samfunnet som hindrer oss i å se “at slike ting er sant”.
Jeg har et inderlig ønske om en framtid der overgrep kan bli sett og stoppet, og der vi som har vært utsatt for overgrep kan være “hele elefanten” i kontakt med samfunnet, helsevesenet og hjelpeapparatet, og erfare …
– at vi har rett til å vise både resurser og svakheter, problemer og lyspunkter
– at “realistisk” er det nye “positiv”
BEYOND THE PALE 
Veldig sant, hvis man kan si det sånn. Folk med mange ressurser ser ut til å klare seg selv, og trenger ikke hjelp og støtte. Det er ihvertfall det man føler å bli møtt med. Men slutter det noen gang å kjennes som en skam å bli misbrukt?
En ung kvinne sa til meg en gang: “De (Vesenene) sier alltid: 'Du har jo så store resurser!' Men hva hjelper det når resursene er i en stresskoffert og jeg ikke finner nøkkelen!”Og ja, det er noe bakvendt i helsevern når en liten psykisk verkebyll ikke kan behandles før det har utviklet seg til psykisk blodforgiftning … og at behandlingen da er å klistre på en diagnose og hjelpe pasienten til å leve med problemet. Skulle ønske jeg kunne finne den brosjyren om gruppetarapi som jeg har nevnt for deg. Når det gjelder skammen, tror jeg at vi kan den av oss og gi den tilbake til de som ga oss den. Ikke direkte, jeg mener at konfrontasjon skader mer enn det nytter (mer om det senere), men overfor oss selv.Voice Dialogue viste seg å være et svært nyttig redskap i denne sammenhengen, for da kom jeg i kontakt med både min indre Skambærer og min indre Skamgiver. Men VD-veiledere kan ikke hjelpe andre lenger enn de har hjulpet seg selv, så det lønner seg nok å sjekke hvor de står i forhold til sin indre skambærer. Det er så viktig å få anledning til å fortelle sin egen historie til en som våger å høre på den og ta imot den. Og det er så vondt når den vi snakker med begynner å sensurere fordi han/hun ikke orker å høre mer.
“Når det gjelder skammen, tror jeg at vi kan den av oss og gi den tilbake til de som ga oss den. Ikke direkte, jeg mener at konfrontasjon skader mer enn det nytter (mer om det senere), men overfor oss selv.”Gode refleksjoner fra deg her!